Å ta ansvar for det vi spiser

Mat og å ta ansvar for det vi spiser

Det er mange av oss som er blitt mer og mer opptatt av mat.

Det er en trend som bare har bredt seg ut mer og mer, og som har nådd dypere og dypere nivåer.

Vi er intressert i hva vi spiser og fler og fler er blitt opptatt av hva som befinner seg i maten vår.

På 80- og 90- tallet var det mange som var interessert i e-stoffene i maten vår. Vi var mange som kjøpte boken om hva slags e-stoffer som på den tiden fantes i maten vår.

Etter dette så har nye bekymringer dukket opp. Bla er det fettet og de frie radikalene som har fått gjennomgå. Hva slags fett bør vi spise og hvordan bør vi behandle det for at kroppens skal må bra av det.

Så de siste fem årene så har det eksplodert av ulike teorier om hva som er bra for oss å spise. Mange er blitt bevisst karbohydratenes dårlige innflytelse på tarmsystemet. Antallet gluten intolerante mennesker stiger og stiger. Og mange av oss har kuttet ned på intak av bla hvitt hvetemel, pasta mm.

Så har trenden gått enda lenger. Føden du skal spise bør helst være levende. Mange mener at raw food er det beste vi kan spise. Og interessen for nye og næringsrike produkter bare øker og øker.

Mao det har vært en sterk trend på hva man bør spise for å må bra, samt hva man ikke bør spise. Alt fler av oss blir bevisst at vi er blitt lurt gjennom smaksforsterker, sukker og andre ting som har gjort at maten smaker godt. Men det har siden vist seg at maten ikke er så bra for oss. Tilfredstillelsen for smak og hode er der, men ikke for kropp og helse.

Diskusjonene om hva som det er bra og stoppe i seg og hva som ikke er så lurt er uendelige. Men det som er viktig opp i alt det her er også trenden å ta tilbake sin makt og sin kraft over råvarene. Alt fler lærer seg gamle måter å behandle råvarene på, samt nye og mere hensiktsmessige måter å behandle dem på. Mao vi tar tilbake makten og kunskapen om hvordan vi forholder oss til mat.

I tillegg så kommer bevisstheten om hvor maten kommer fra. Alt flere deler informasjon om hvor maten kommer fra, og hva slags mat som egentlig ikke er så bra. Samt om hvorvidt firmaet som produserer maten har gode etiske retningslinjer for det de holder på med. Alt fler av oss inser at mange firmaer ikke har gode nok retningslinjer. At dyrehold på mange hold ikke er etisk forsvarlig, og at mengden av kjemikalier, antibiotika mm som blir puttet inn i disse dyrene er uakseptabelt.

Kortreist eller langreist mat?

Enda et aspekt er hvorvidt maten er langveis fra eller kortreist. Dvs hvor mye CO2 er det blitt brukt for at jeg skal få denne porsjonen med mat på mitt bord. Trenden med kortreist mat og slow towns, slow food er en flott trend som sprer seg mer og mer.

Og alt dette leder oss frem til det å ta ansvar for matpoduksjonen selv. Det å selv sikre seg at maten som jeg spiser og setter frem på mitt bord er det jeg som vet hvor den kommer fra. I tillegg til dette så kommer det også en bevissthet og en stolthet over at jeg selv har bidratt til at jeg blir mett i dag. Jeg har tatt tilbake muligheten til å fø meg selv. Dette er en viktig trend.

Guerilla gardening

I storbyer har mange skjønt at det er vanskelig å gjøre seg selv mere selvforsynt, men fler og fler har allikevel tatt skritt i riktig retning. For å kunne odle sin egen mat så har man bla tatt i bruk takene på skyskraper. Man odler masser av grønnsaker oppe på disse tak, og man arrangerer egne marknader hvor maten blir solgt. I fler og fler byer spør man myndighetene om lov for å kunne odle mat til fellesskapets beste. I land som er blitt fattige i den siste finanskrisen så har mange slike løsninger tvunget seg frem som en nødvendighet. Kooperativ og andre former for oppslutninger har tvunget seg frem, både som en nødvendighet men også som en innsikt i at systemet som vi har idag ikke er bra. Storskala produksjon av mat har mange fordeler, men kan også ha mange nakkdeler. Og nakkdelene dreier seg ofte om det vi ikke vet har skjedd med maten eller hvordan den er blitt håndtert. Derfor er produksjon av mat et viktig ledd i det å ta ansvar for hva vi spiser.

Transition movement. Omstillingsbevegelsen.

Transition movement tar for seg hvordan vi forandrer vårt samfunn fra å være store miljøsvin, dvs CO2 produsenter i stor skal, til å bli ansvarlige for vårt CO2 forbruk, samt det å finne gode løsninger på hvordan samfunnet i det store og hele kan kutte ned på forbruket. En del av dette innebærer også det å odle sin egen mat, kooperativer mm.

Anastasia i Russland.

Anastasia formidler sannheter om hvordan vi kan og bør forholde oss til Jorden. Hun har satt sterk fokus på dette med kolonihager og det å odle sin egen mat. Men hun går lenger enn som så. Hun ser hva de amerikanske storjordbrukene gjør for kloden og økosystemet. Hun formidler sine innsikter og setter sin lit til småjordbrukerne, dvs de som driver for egen overlevnads skyld. Hun har støttet opp om dachsa bevegelsen i Russland. Bevegelsen som gjør det mulig for byfolk i Russland å eie en liten kolonihage for å produsere en del av den maten de trenger. Men hun har også gått enda lenger. Hun formidler enn innsikt om menneskets forhold til frøet og til veksten. At vi som mennesker kan være med på å styrke vekstkraften hos en plante. Om hvordan vår dna kan sendes som en signal til planten slik at den vet hva den skal brukes til (les hvem den skal spises av). Dette er intrikat kunnskap som hun formidler på en spesiell måte gjennom sin budbringer. Mange mennesker i Russland hørsammer nå hennes innsikter og visdom. Og alt flere får et alt sterkere forhold til Jorden og til plantene.

Så bevissthet om hva vi dyrker, hvor vi dyrker det og for hvem vi dyrker det vokser alt mer frem. På en eller annen måte dreier dette vel seg også om at vi skal og bør ære det som Jorden byr oss. At vi blir bevisst den gaven som vi får fra Jorden hver eneste dag. Samt også en større forståelse for den økologiske sammenhengen på planeten.

Utarming er ikke lenger en "option", mulighet. Forståelse, omsorg og ansvar blir alt viktigere og tydeligere for oss. Vi vil gjerne være bevisste vesener, og vi blir alt mer bevisst hva vi spiser, hvorfor vi spiser det og hvordan vi spiser det.

Hopi indianene har snakket om at kjøkkenet kan være vår tids hellige rom. At bevisstheten om næring, tillaging og respekt kan være med på å berike oss. At vi der kan se helligheten og samhørigheten med alt.

Patrik Swanstrøm