Mange av oss har tenkt at vi kanskje
skulle kunne leve et bedre liv her nede på vår klode. Men har en
gnagende følelse av at noe kunne være annerledes. Noe burde jeg
kanskje gjøre litt annerledes nå imens jeg er her nede på Tellus
sammen med mine medmennesker.
Mange av oss tenkte etter litt ekstra
da vi så filmen Avatar. Her var det skildret en helt annen planet
enn den vi bor på. Det var skildret et helt annet økosystem. Og det
var skildret en helt annen type av vesener som befolket denne verden.
Men det spesielle med disse vesnene var jo ikke at de var annerledes
enn oss, uten at de lignet på oss. En variant av oss som var mer
lydhør overfor planetens og naturens hemmelige strømmer. De kjente til planetens dype
hemligheter og forstår dens store skjønnhet.
Hjerteroten følte at her levdes det et
liv utifra en større sannhet enn den vi klarer å målbære i våre
egne liv.
Idag ser vi at kloden, naturen og
dyrene lider. Vi vet at vi burde gjøre noe med det. Vi vet at vi
burde påvirke dem som styrer over livet på kloden vår til å gjøre noe
med det. Vi vet at vi selv burde gjøre noe med det.
Vi vet alt dette. Men det er så mye i
våre liv som trenger oppmerksomhet, som pokker på og drar i oss.
Informasjonsmengden er enorm. Og vi kan ikke si stopp. Det vil si vi
har valgt å ikke si stopp.
Vi vet at ting kunne være annerledes,
og ja vi lengter faktisk etter å leve et mer helt og fullt liv.
Jada, noen lever sikkert et gott og
meningsfylt liv. Men for de aller av oss så kunne vi ha tenkt oss
litt mer av det. Og da jeg sier litt mer så mener jeg egentlig ikke
mer av ting. Kanskje ikke heller mer av vennskap. Kanskje ikke heller
mer av kjærlighet. Men jeg mener egentlig en dypere form for
tilhørighet till dennne vakre kloden.
Denne utrolige, skjønne blå og grønne
planet som vi har valgt å inkarnere på. Dette vårt hjem i
universet.
Hvor stolt av denne planeten er vi
ikke? Hvor stolte burde vi ikke være? Det er en av de skjønneste og
flotteste skapninger i vårt solsytem. Økosystemet som finnes på
vår planet er helt ekspsjonelt. Ja, vi kan i sannhet ikke skjønne
hvor utrolig intrikat og fantastisk det er. Vi må bare ære det for
dets hellige frembringelse av liv, liv og atter liv.
Det er fantastisk vi vet det. Vi vet
det dypt inne i oss selv. Vi vet hvilket utrolig urverk som foregår
i naturen. Vi vet hvilke sinnrike anordninger, energikanaler som skal
til for at alt dette her skal fungere. Heldigvis for oss så skjer
det aller meste på det usynlige plan, slik at vi ikke får anledning
til å ødelegge det. Men noen av oss fornemmer storheten i dette
kretsløp av liv, liv og atter liv.
Og vi vet, vi fornemmer at vi kanskje
burde sameksistere med dette kretsløpet på en ny måte. Vi aner at
det er en annen måte og forholde seg til Naturen, Skaperverket på.
Vi fornemmer at våre innsikter i forhold til Jordens storhet ikke er
gode nok. At vi gjerne skulle ha skjønt litt mer. At vi gjerne
skulle ha samvirket med naturens store planer for oss og for vår
blågrønne planet.
Vi vet at kloden, Gaia, Jorden er på
vei å gå igjennom en prosess. Vi vet at ingen av oss kan skjønne
hva den går ut på. Men vi vet att dette er en utvikling.
Vi har fremdeles mulighet til å være
deltagende i denne utviklingen. Vi har fremdeles muligheten til å
dykke dypere ned i oss selv, i vår egen eksistens, i vår egen
væren, hvor disse spørsmålene ikke er så vanskelige som vi tror.
Det er når vi løper rundt på
overflaten av livet, at vi ikke ser de dypere ringvirkningene som
livets strømninger gir.
Vi er allesammen en del av dette
kretsløpet. Vi kan aldri fly fra det. Vi kan kalle oss mennesker. Vi
kan kalle oss herrer over jorden. Men vi kan adri sette oss over
dette kretsløpet. Kretsløpet går inn i vårt energifelt.
Vi er ikke alle bevisst at det er slik.
Vi er ikke alle bevisst at vi er en del av Jordens transformasjon.
Men vi er det.
Og vi håper og tror at vi skal kunne
fornemme hva det er som skjer. Vi vil så gjerne være en del av det
som skjer. Vi vil så gjerne tilhøre skjønnheten på denne kloden.
Vil så gjerne forstå hvordan livet tikker og går. Hva som er
vesentlig, og hva som ikke er fult så vesentlig.
Vi vil gjerne være regnbue mennesker
som skjønner livet. Vi vil gjerne være i takt med tiden. I takt med
kloden. I taktmed rytmene av liv som beveger seg på og under
overflaten.
Vi er alle en del av de forandringen
som skjer.
Hver dag puster vi dem inn. Hver dag
leser vi om dem i avisen. Hver dag ønsker vi at utgangen på de
krisene som vi ser skal løse seg på en god måte.
Visjonen av det gode liv innebærer så
mangt. Visjonen av det gode liv innebærer å bli voksen. Visjonen av
det gode liv innebærer å innse hva som står på spill. Visjonen av
det gode liv innbærer å se dypere enn hva vi har gjort frem til nå.
Visjonen av det gode liv innebærer å
elske.
Å elske det er det vanskligste vi
gjør.
Å elske oss selv helt og fult det er
det vanskligste vi gjør.
Å akseptere oss selv, helt og fult,
det er det vanskligste vi gjør.
Og kun gjennom å gjøre det så kan vi
realisere visjonen om det gode liv.
Lykke til allesammen!